Kappløpet mot A'ene

Til tider føles det ganske meningsløst. Dagene går i stor grad til å sitte på den samme lesesalen, på den samme plassen med nesen i boken fra sollyset om morgenen til mørket har lagt seg ute. Utover i semesteret må man være på lesesalen før kl 10.00 for å få plass. Med frykt for å ikke få plass og et behov for å arbeide like hardt eller hardere enn alle andre i kampen om den gode karakteren presses tidspunktet til 09.30, 09.00, 08.30, 08.00, 07.30. Tilslutt føles det nesten ikke menneskelig å løpe hjemmefra med poser under øynene og for trøtt hjerne til å i det hele tatt få tilegnet seg ny kunnskap.

Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag blir i stor grad helt like, helg synonymt med hverdagen. Altfor mye pensum til å noen gang være forberedt. Dersom man kommer asjur, viser det seg neste uke at man har enda mer å lese og plutselig ligger bak. Bøker som ikke kommer før forelesningene i faget er slutt og forelesninger som byttes ut med et annet fag dagen før, som gjør at man ikke har lest på det man burde ha lest på. Med andre ord, det er bare å sette seg ned å lese det og. Et evig stress. Ryggsekken med skolebøkene på ryggen hele tiden (eller slik føles det i hvertfall ut) og tankene i hodet som surrer og presser på at man burde ha lest mer, gjort mer, vært enda litt flinkere. Dersom man ikke har vært på lesesalen i hvertfall 6-8 timer en dag, føles det ut som man ikke har gjort det man skulle, ikke vært "flink nok".

Rundt eksamenstiden er lesesalen stappet med de samme personene fra morgen til kveld. Vi rett og slett camper her med mat nok til hele dagen, kleskoden går gjerne fra normalt fine klær, til komfort og for mange av jentene står sminken urørt i skapet en god del dager. For mye lesing gjør at motivasjonen forsvinner og man har lyst til å "gi faen". Men, så kan man ikke det heller. Det blir en god del telefonsamtaler hjem til mor med gråten i halsen. Studiet er for hardt, jeg kan ingenting, jeg orker ikke lenger, jeg kommer til å stryke, jeg har ikke noe liv. Så tar man en dag fri fra alt som heter psykologi og gjør hva som helst annet, "lever livet". Dagen etter føler man seg klar igjen til å sette seg på lesesalen med motivasjonen på topp igjen. Så etter titals timer til på lesesalen, gjentar hele sirkelen seg.

Så kommer resultatene fra eksamen etter en lang, og i våre hoder svært velfortjent ferie. Dersom man ikke har fått en A, og hvertfal heller ikke en B, er man ute av kappløpet. Sjansen er mest sannsynlig borte, hvertfall for neste års opptak. Da er det bare å stålsette seg for at det blir et ekstra år med like mye slit dersom ønsket om profesjon fortsatt brenner i hjertet. Mange studenter blir lykkelige for C, mange blir lykkelig for å kun stå på eksamen. Å skulle gråte over C er reelt for oss i denne kulturen, mens det fra utsiden virker ganske sykt og latterlig. Det er jo tross alt en god karakter, over gjennomsnittet.

Selvfølgelig er studiet veldig interessant - det er jo nettopp det som gjør jaget verdt det. Men presset og kampen om den gode karakteren gjør studiehverdagen nokså hard og til tider, litt latterlig hard. Det handler ikke lenger om få tilegnet seg masse kunnskap, lære seg interessant stoff - det handler om å kunne skrive akademisk, om å ha løst så mange gamle eksamensoppgaver at man er sikret å få de samme på nytt.

Selve studiet er hardt, men det er studentene som gjør det hardere. Dersom 40 stk er bedre enn deg, må du være bedre enn dem. Det er et kappløp hvor kravene blir altfor store, tiden altfor knapp og tiden brukt på lesesalen altfor stor.

Det handler om å få A. 

- Veronica 

Kommentarer

  1. Føler med deg. Virkelig. Stå på! Vet at du kan klare det. ( Litt sen kommentar, men kom innom bloggen din idag. Haha! )

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg